«Apollo 11» har omsider vanlig premiere på norske kinoer den 30. august – over en måned etter at 50-årsdagen for landingen, 20. juli, ble behørig feiret. Selv om TV-kanalene har kappes om å vise romfartsdokumentarer frem mot jubileumsdatoen, sies den nye kinodokumentaren likevel å være noe helt annet:
– Du lukter nesten drivstoffet når raketten tar av, sier Pål Brekke, solforsker, forfatter og fagsjef romforskning ved Norsk Romsenter.
Satt på stolkanten
Brekke, som selv har jobbet ved NASAs romfartssenter Goddard, har sett «Apollo 11» tre-fire ganger allerede – og er like begeistret før festpremieren torsdag 29. august, fulgt av vanlig kinovisning fra fredagen av.
– For det første er det en utrolig filmatisk gjenskaping av måneferden, som regnes som menneskehetens største tekniske bragd noensinne. Så er det opptakene, som er unike på flere måter. «Apollo 11» er basert på helt nyoppdagede filmklipp, lagret på National Archives i USA, som ingen visste hvor var blitt av. Den ble laget i 65 mm film – det samme som i dag brukes på IMAX-kinoene, forklarer Brekke.
Filmen skulle vært sendt på 1970-tallet, men ble aldri noe av – blant annet fordi det fantes kun noen få kinoer som hadde utstyr til å vise film av denne typen. Dermed la man bort opptakene, som gikk i glemmeboken – helt til for to år siden. Ifølge Brekke er de sylskarpe, detaljerte, tett på. Av raketten – og av menneskene.
– Med nærbilder av ansiktene til astronautene når de tar på seg romdraktene. Det blikket de har; du ser blikket de har, der de visste at dette kunne bli siste dagen de levde om noe gikk galt. Jeg vil si at man gjenopplever spenningen – med alarmene som går når de skal lande. Selv om du vet hvordan dette ender, sitter du likevel på stolkanten! medgir Brekke.
Minutt for minutt
Filmskaperen Todd Douglas Miller var i gang med et annet prosjekt for CNN da opptakene ble gjenoppdaget. Omtrent samtidig fant man frem igjen 11.000 timer med lydopptak fra kontrollrommet. Dette ble satt sammen, på en måte som Brekke kaller «Apollo 11 minutt for minutt», langt fra en vanlig, ofte forklarende, dokumentar med fortellerstemme og intervjuer.
– Det eneste du hører, er lyden av raketten, av menneskene – enten det er astronautene eller kontrollsenteret, og av TV-apparatets livesending, med Walter Cronkites karakteristiske stemme. Du får se hvilket enormt apparat som sto bak. Det blir som å være i rommet.
Kinogjengerne vil få høre Neil Armstrong svare – kort før han entrer raketten – på spørsmålet om hva han føler om det å representere menneskeheten på vei til en annen planet.
– Det er et nokså vanskelig spørsmål å svare på. Det er en oppgave vi i fellesskap sa var mulig å gjennomføre, og vi har hele nasjonen i ryggen, så vi håper inderlig vi kan leve opp til det, sier Armstrong.
Sist alle var samlet
I et av opptakene av Walter Cronkite, som loset den amerikanske nasjonen gjennom begivenheten på direkten, sier han «bare ettertiden kan bedømme denne begivenhetens omfang».
I traileren for «Apollo 11» utnevnes da også månelandingen 20. juli 1969 til «den siste gangen vi var ett» – og sikter til den helt ekstraordinære oppslutningen som oppskytningen og TV-overføringen fikk.
Også her hjemme, da hele nasjonen fulgte med på NRK – der Erik Tandberg holdt fortet. Han har allerede sett «Apollo 11», men skal også være hedersgjest på den norske festpremieren. I dag får ikke romfartsbegivenheter samme samlede oppmerksomhet, men Pål Brekke, som holder mange foredrag, sier bestemt:
– Det er absolutt interesse for månelandingen i dag, 50 år etter.
Begeistret anmelderne
«Apollo 11» hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Sundance i januar i år, og har begeistret anmelderkorpset. «En av de mest enestående romfartsfilmene som noensinne er laget», skriver The Guardian, mens New York Post fastslår: «Utenomjordisk. Denne fremragende dokumentaren har hevet sjangeren».
Her hjemme kalte NRK Filmpolitiet den «en helt fantastisk filmatisk dokumentasjon av ekspedisjonen som satte de første menneskene på månen».
Det varmet nok regissør Todd Douglas Miller, som har lagt et stort, møysommelig arbeid ned i filmen, som vant juryens spesialpris for redigering i Sundance og Stephen Hawkings medalje for vitenskapsformidling. Om lydopptakene forteller han til Filmmaker Magazine:
– Målet var å finne ting som var interessante, som kunne supplementene hovedsakene, og om det var noe nytt. Vi gikk til jobben, jeg og min produsentpartner Tom. Vi kastet alle 11.000 timene inn på iPhonene våre og hørte på det bokstavelig talt døgnet rundt til vi fant noe bra.
Todd Douglas Miller medgir i intervjuet at han ikke sov godt om natten før han og filmteamet hans var ferdig – og de uvurderlige opptakene trygt tilbake i det amerikanske nasjonalarkivet og NASA