1800- og 1900-tallets bohemer samlet seg på kafeer i hele Europa. Bak tunge mørke fløyelsgardiner filosoferte de over livet, døden, kvinnen og kunsten. En absint eller flere var selvsagt tilbehør.
Det er den franske legen Pierre Ordinaire som først skal ha brygget absint, i 1792. Da ble drikken foreskrevet som medisin – "en kur mot alt" – men allerede i 1805 startet det franske brennevinsfirmaet Pernod produksjon av absint som nytelsesmiddel. I løpet av århundret skulle drikken flyte i både Frankrike, Spania og flere andre europeiske land, og særlig under "la belle epoqe", den skjønne tiden, fra slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig.
– I 1850-årene fikk mange franske vinprodusenter avlingene ødelagt av vindruesykdommen "phylloxera", og produksjonen av vin sank drastisk. Dermed økte etterspørselen etter andre alkoholholdige drikker betraktelig, og urtebrennevinet absint ble særlig populært, forteller fagleder hos Vinmonopolet, Tom Tyrihjell.
Absint ble så yndet at timene etter arbeidstid, mellom klokka 17 og 19, ble døpt til “den grønne timen”, etter drikkens smaragdgrønne teint.
Ritualer og galskap
Den grønnlige drikken omtales ofte som likør, men absint er egentlig et brennevin; det sukres nemlig ikke under tapping. Drikken er imidlertid bitter og blandes derfor helst med sukkervann før den nytes. Til blandingen knyttes det mange ritualer, og disse har antakelig medvirket til absintens popularitet. Et ritual var blant annet å legge en sukkerbit på en spesiell absintskje, plassert over glasset, og sakte overrisle den med isvann. Etter hvert som sukkeret smeltet, dryppet blandingen ned i den anissmakende absinten og gjorde væsken gulgrønn og søtlig.
– Det er også kjent at man tente på drinkens overflate. Dette var antakelig for å brenne av kjemiske gasser fra den sterke spriten. På 1800-tallet inneholdt nemlig absint rundt 80 prosent alkohol, og det var nok svært varierende hvor godt datidens sorter var destillert, påpeker Tom Tyrihjell.
I tillegg til høy alkoholprosent skal ekte absint inneholde urtene fennikel, grønn anis og malurt. I malurt finnes virkestoffet "thujon" – et hallusinogen – og dette stoffet fikk skylden for såkalt "absintgalskap" eller "absintisme". Med drikkens popularitet fulgte nemlig utallige myter og historier om kunstnerisk kreativitet, som både grenset opp mot og bikket over til galskap, epileptiske anfall, delirium, psykoser og ville voldsepisoder. Absint fikk snart kallenavnet "la fee verte" – den grønne feen – og denne drev angivelig sine brukere fra forstanden. Feen skal ha vært høyt skattet både av poeter som Charles Baudelaire og Paul Verlaine, og kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec og Vincent Van Gogh. Sistnevntes berømte øre skal sågar ha gått under kniven i absintrus.
Norske kafébohemer
Ryktene om absintisme og galskap, artistiske nådegaver og bohemske utskeielser, nådde snart kunstnerkretser i flere land – særlig modernistabevegelsen i Spania, men også bohemmiljøer i Norge. Her var det særlig Kristianiabohemen som nøt "den grønne timen", og Hans Jæger skal ha hatt en spesiell forkjærlighet for absint.
– Den kontinentale kafékulturen var viktig også i de norske bohemenes liv, og Grand Café var en sentral møteplass for kunstnere, forfattere og skuespillere på slutten av 1800-tallet, forteller historiker og forfatter av boka "1880-årene – ti år som rystet Norge", Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo.
– Hans Jæger var sentral i denne kretsen, og han er for eksempel portrettert på Grand med – nettopp – et glass absint, forteller historikeren.
Feen møter motstand
På grunn av drikkens etter hvert dårlige omdømme, og med god drahjelp fra datidens avholdsbevegelse, ble det i mange land forbudt å omsette absint fra rundt 1910. Man mente at absint inneholdt så store mengder thujon at man rent faktisk kunne bli både gal og voldelig av å frekventere den grønne feen.
I Frankrike var absint forbudt fram til 1988, og det ble først lovlig å omsette drikken under sitt rette navn i 2011. I Norge er dagens tillatte maksgrense på seksti prosent alkoholvolum, men ellers er oppskriften ganske lik som under "la belle epoqe". Ifølge det amerikanske tidsskriftet "Journal of Agricultural and Food Chemistry" har absint fra den gang nemlig få forskjeller fra dagens varianter. Forskere har sammenlignet historisk absint med nåtidig og lovlig vare, og kommet til at innholdet av thujon var minimalt, da som nå, og at det ikke er noe annet enn den høye alkoholprosenten som kan forklare "absintismen". De gamle bohemene led med andre ord bare av "fyll".
Absintfakta
- Absint er destillert sprit med anissmak. Brennevinet er blekt gulgrønt eller smaragdgrønt, men kan også være blankt. Den mest kjente ingrediensen er blomstene og bladene fra medisinplanten «Artemisia absintium», også kjent som malurt.
- Absint ble oppfunnet av franske Pierre Ordinaire, og solgt til Henri-Louis Pernod, på slutten av 1700-tallet. Drikken ble svært populær blant kunstnere mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.
- I 1860-åra var absint så vanlig på franske bistroer, barer og kafeer at klokka 17.00, tidspunktet da drikkestedene fyltes, ble kalt «l'heure verte» – «den grønne timen». På begynnelsen av 1900-tallet var absint blitt like populært i Spania som i Frankrike.
- Absinten spredte seg også til resten av Europa: Hans Jæger er portrettert med et absintglass i hånden, Oscar Wilde skrev om drikken, Edgar Degas skal ha tyllet i seg mengder, flere ble deliriske av den.
- Etter hvert ble absint ansett som et farlig og avhengighetsdannende hallusinogen. Stoffet tujon, som finnes i malurt, fikk skylden for effekten, men den høye alkoholprosenten på opp mot 80 prosent var nok vel så medvirkende.
- Rundt 1915 ble absint forbudt i USA og flere europeiske land på grunn av den antatte hallusinogene effekten. På slutten av 1980-tallet kom imidlertid brennevinet på markedet igjen – sterkt moderert – og kan i dag kjøpes på for eksempel Vinmonopolet.
(Kilder: www.absinthe.com, www.feeverte.com, Wikipedia)
PRODUKSJON: Pernod startet produksjonen av absint i Montfavet i 1805. Her sees destilleriet på et postkort begynnelsen av 1900-tallet. FOTO: Wikimedia