I boken «Spionkrigen – Det hemmelig spionsamarbeidet mellom Norge og USA» tar den tidligere NRK-journalisten Bård Wormdal oss med på en reise inn i en hemmelig verden.
Reisen går fra de godt synlige USA-finansierte radarkuplene i Vardø til kamuflerte hytter og låver i bortgjemte fjordarmer, lyttekabler og fiskebåter med hemmelige rom og oppgaver.
Wormdal lar oss få møte tidligere etterretnings- og forsvarssjefer, en rekke nåværende ansatte i Etterretningstjenesten, veteraner som har levd dobbeltliv, og bekymrede naboer av anlegg som er åpenbare bombemål.
Boken forteller om dramatiske spiontokt over grensa til Russland, om Etterretningstjenestens evige forsøk på å verve agenter og om dem som måtte betale en høy pris etter å ha havnet i søkelyset til russisk etterretning.
Omfattende materiale
Ved bruk av et omfattende kildemateriale, blant annet store mengder hemmeligstemplede dokumenter lekket av den amerikanske varsleren Edward Snowden, dokumenterer Wormdal et etterretningssamarbeid med USA som er langt mer omfattende enn det som tidligere er kjent.
I boken omtaler han blant annet et avansert anlegg på Eggemoen utenfor Hønefoss, der Etterretningstjenesten i tett samarbeid med den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA helt siden 2005 har tappet enorme mengder data fra rundt 130 sivile kommunikasjonssatellitter.
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- og sikkerhetstjenestene, EOS-utvalget, har gjentatte ganger stilt spørsmål ved om denne innhentingen kan være i strid med norsk lov. Etterretningstjenesten, som ikke har anledning til å spionere på norske borgere, har avvist dette.
Slik satellittovervåking skjer også fra tre andre anlegg i Norge, ett i nærheten av Hønefoss, ett ved Vetan på Fauske og ett ved Barhaug i Sør-Varanger, skriver Wormdal.
Tapping av datatrafikk
Etterretningstjenesten ønsker også å tappe fiberkablene der all datatrafikk til og fra Norge går, og i 2020 vedtok Stortinget en ny lov som både åpnet for dette og for lagring av innhentet materiale i opptil 15 år.
EU-domstolen slo imidlertid samme år fast at slik masselagring av data ikke er tillatt uten mistanke, og den nye norske loven måtte derfor endres.
Loven er nå revidert og skal sikre økt domstolskontroll, men Datatilsynet, Amnesty, IKT Norge og dataeksperter i Tekna er fortsatt sterkt kritiske.
Det samme er mediekonsernet Schibsteds hovedeier, Tinius-stiftelsen, som hevder loven er et angrep mot personvernet og ytringsfriheten og har varslet søksmål mot Staten.
Dataangrep mot andre land
Wormdal stiller også spørsmål ved at Etterretningstjenesten i 2019 fikk grønt lys fra Stortinget til å drive såkalte offensive cyberoperasjoner, det vil si utføre dataangrep mot andre land.
Retningslinjene for slike angrep ble utarbeidet alt i 2014 og åpner for at det kan gjøres skade på både materiell og mennesker i andre land, selv om Norge ikke er angrepet.
Kort tid etter Stortingets beslutning begynte Etterretningstjenesten å rekruttere datakyndige, noen av dem hackere rett fra videregående skole.
– Visste den enkelte stortingsrepresentant at hun eller han hadde sagt ja til å gi ungdom tillatelse til å utvikle datakoder og virus for å ramme datasystemer i andre land? Visste de hva de hadde gitt sin godkjenning til, spør Wormdal i boka.
– Slike offensive cyberoperasjoner er ikke regulert av norsk lov, men må naturligvis gjennomføres innenfor rammen av folkeretten, sier Etterretningstjenestens kommunikasjonsansvarlige Ann-Kristin Bjergene til NTB.
Rause pengebidrag
USAs sentrale rolle i finansieringen av Etterretningstjenestens anlegg og virksomhet i Norge er også viet plass i boka. Professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole, som selv har bakgrunn fra tjenesten, har anslått at USA på midten av 1990-tallet betalte mer enn 90 prosent av budsjettet til norsk etterretning.
Pengebidragene var i mange år så høye at Etterretningstjenesten ikke greide å bruke dem opp, og store beløp måtte derfor føres tilbake til en konto i USA, forteller en kilde til Wormdal.
– Hvor store summer USA totalt sprøyter inn i Etterretningstjenesten i dag, har det ikke vært mulig å finne ut av, skriver han.
De amerikanske investeringene i anlegg har utvilsomt vært enorme, blant annet til Globus III-radaren i Vardø. Den alene har ifølge anslag kostet 10 milliarder kroner, rundt tre ganger så mye som det offisielle budsjettet til Etterretningstjenesten i 2023.
USA har ifølge Wormdal også investert stort i anlegget ved Eggemoen, og på begge steder er det i dag et betydelig amerikansk nærvær.
Manglende kontroll
I boka dokumenterer Wormdal hvor viktig Norge har vært for amerikansk etterretning, først og fremst ved å overvåke russisk aktivitet i nordområdene. Han viser også til at norske politikere lenge har etterlyst informasjon om hvilke avtaler som er inngått, men uten å få skikkelig svar.
Stortingets EOS-utvalg har opp gjennom årene ikke fått svar på alle sine spørsmål. Utvalget har også bare kapasitet til å ta stikkprøver, og flere tidligere ledere og medlemmer gir overfor Wormdal uttrykk for frustrasjon over manglende kapasitet.
Da EOS-utvalget i 2013 uanmeldt kom på inspeksjon i Havnelageret i Oslo, etter tips om at Etterretningstjenesten hadde et hemmelig arkiv der, ble de nektet adgang. Først senere fikk utvalget se en redigert versjon av arkivet.
Utvalget har selv karakterisert Etterretningstjenestens manglende vilje til å gi lovpålagt innsyn som «utfordrende og prinsipielt betenkelig», og det samme har flere av partiene på Stortinget.
Etterretningstjenesten ønsker overfor NTB ikke å kommentere denne kritikken.